Det er onsdag, og klokken er kvart på ti. Jeg tok akkurat av meg sekken og jakka, koblet til pc-en, og satt meg foran skjermen. Kvart på ti, hvem kommer på jobb kvart på ti? Vel, om du begynner klokken ti så er det jo faktisk ganske innafor, men hvem ellers? Jo, jeg gjør. Ganske ofte faktisk, hvertfall i dårlige perioder.
Jeg kikker på initialene mine som står på døra inn til kontoret jeg sitter på, og som jeg siden nyttår har delt sammen med noe av det kjæreste jeg har i livet. Hadde ikke hun vært gift, og jeg hatt samboer, så hadde vi kanskje bodd sammen sånn på ordentlig også. Sånn på heltid, hvis du skjønner hva jeg mener? Neida, joda. Mest sannsynlig.
Men, tilbake til initialene mine, eller.. de er jo ikke mine, men litt likevel. CoWorx. Christine Wassengen. Unnskyld meg, men er det tilfeldig, eller er det meant to be? Jeg velger å tro det siste.
Det er ganske nøyaktig to år og en dag siden jeg gikk inn denne døren for første gang, døren inn til kontoret til daglig leder på CoWorx. Vi kjente ikke hverandre, hadde aldri sett hverandre før. Det eneste jeg visste var at han var daglig leder her, og det eneste han visste var at jeg ikke kunne fungere i en ordinær jobb. Herregud så skummel den døra var da, og nå er den alt annet enn. Bare sånn for ordens skyld, daglig leder har ikke forlatt bygningen, han har bare byttet kontor.
Men, tilbake til hele poenget. Klokken er kvart på ti.. eller, for å være helt ærlig så har den nå blitt ti over, for jeg har hentet meg en kopp med te, og selvfølgelig skravlet litt (mye) med de jeg traff på veien. Og hvem kommer på jobb kvart på ti? Som jeg nevnte, jeg gjør. Og den muligheten jeg da har til å komme når jeg føler meg i form er helt uunnværlig for meg. I en ordinær jobb hadde jeg i dag måtte si at jeg ikke kunne komme på jobb, for jeg våknet med vondt, og da bruker jeg ofte en liten stund på å bli bra nok til å gå ut døra. Hadde jeg hatt en ordinær jobb i dag, hvor jeg måtte begynne klokken åtte, da hadde jeg bare lagt meg og blitt hjemme. Eventuelt så kunne jeg ha stått opp klokken fire i natt, men det er jo ikke akkurat en optimal løsning.
Muligheten til å kunne styre sin egen arbeidsdag har endret hele livet mitt, og det er noe jeg tenker på og er takknemlig for nesten hver dag. Hvor ville jeg ha vært i dag om jeg ikke hadde fått denne muligheten? Det orker jeg faktisk ikke å tenke på en gang, for jeg er rimelig sikker på at livet mitt hadde vært helt annerledes.. og ikke på en positiv måte.
Nå er det søndag, og det kribler i magen fordi jeg gleder meg til en ny arbeidsuke som starter i morgen. Ved å legge til rette for de som trenger tilrettelegging, kan man utgjøre en helt enorm stor forskjell. For to år og en dag siden så levde jeg i trua på at jeg kom til å bli uføre. I dag er jeg både i jobb, i tillegg til at jeg studerer. Tenk det, hva to år og en dag kan gjøre med et menneske.