Mitt største ønske de siste årene har vært å finne meg en jobb. Ønsket om jobb har vært større enn ønsket om å bli smertefri, kanskje rart, men for meg – helt naturlig. Det å leve med vondt kan jeg håndtere, jeg kan leve, og jeg lever et godt liv selv om jeg har vondt. Men et liv uten jobb er ikke et godt liv for meg, det er faktisk ikke greit i det hele tatt. Tenk deg å våkne opp hver eneste dag uten noen ting å gjøre, i over fem år. Det er så lite motiverende. Det er meningsløst. Alle andre er jo på jobb.

Når du treffer nye mennesker for første gang, hva er det første folk spør om? De spør om hva du driver med, om du jobber eller studerer. Vel, hva hvis ikke du gjør noen av delene da? Du har heller ingenting å bidra med i samtaler, for du har ingenting nytt å fortelle. Gjorde du noe spennende forrige uke? Nei, altså.. Jeg har følt meg så ubrukelig, og jeg har av og til hatt lyst til å gi opp. Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp. Kjenner jeg meg selv rett så hadde jeg nok aldri gitt opp, men det kan bli rimelig mørkt inni hodet mitt til tider, og i slike stunder så er det jo ikke lett å holde motet oppe. Men min tanke er alltid, hva er alternativet? Hvis ikke alternativet er noe bedre, hva er poenget da? Det er med andre ord ikke noe alternativ å gi opp, man er bare nødt til å kjempe. Og jeg kan jo ikke akkurat si at jeg angrer på det i dag. Fra den ene dagen til den andre så ble alt så mye bedre, og det at jeg har begynt å jobbe har hatt så utrolig mange positive ringvirkninger.

Uken før påske hadde jeg min første fulle uke på over fem år, uten vondt. Eller, jeg hadde vondt et par dager når jeg våknet, men jeg nektet å bli hjemme. Jeg tvang meg på jobb, og det var effektivt. I løpet av noen timer forsvant smertene, og dagene ble fine. Det beste med alt er at jeg ikke er sliten når jeg kommer hjem, heller tvert i mot. Jeg er full av energi, og er mer effektiv enn det jeg noen gang har vært. I tillegg så får jeg faktisk sove når jeg legger meg om kvelden, noe som har vært et stort problem i mange år. Det hender enda at jeg våkner i fire-fem tiden, for da er jeg tydeligvis ferdig med å sove, men da sovner jeg bare enda fortere når kvelden kommer igjen. Du skjønner det at kroppen min og hodet mitt har i samarbeid bestemt seg for at jeg ikke trenger så mye søvn. Jeg er uenig. Det å sove er altså ikke min sterkeste side, men det kommer seg.

Jeg har også fått flere og flere arbeidsoppgaver, og jeg synes det er midt i blinken å kunne gjøre litt av hvert. Det er gøy å komme på jobb, det er givende og ikke minst sosialt. Det er ikke lett å bli kjent med nye mennesker når man hverken jobber eller studerer, så det å komme til et sted med så mange forskjellige mennesker er helt topp. CoWorx er stedet å komme til hvis man ønsker et miljø med inspirerende, imøtekommende mennesker. Det har virkelig gitt meg mer enn det jeg noen gang kunne drømt om.