Jeg er ikke den som blir nervøs med tanke på jobbintervju og liknende, men jeg prøvde jo å gjøre meg opp noen tanker dagen i forveien. Hva skulle jeg for eksempel svare hvis spørsmålet var om jeg kunne nevne tre negative ting ved meg selv? Altså, det er nok av ting å velge mellom, men det er kanskje ikke alt som egner seg å si i et jobbintervju når man gjerne vil prøve å gjøre et godt inntrykk. Det er dårlig business å si at jeg er utålmodig, rastløs, og at jeg har et snev av OCD.. Hvis jeg skal være helt ærlig så er det vel kanskje langt mer enn et snev også til tider. Jeg ble aldri enig med meg selv om hva jeg skulle svare, og satset alt på at ikke det spørsmålet skulle komme.

Så snublet jeg inn døren da, tiden var inne for intervju. Eller, det vil si – det jeg trodde skulle være et intervju, men som egentlig bare var en helt vanlig samtale mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre. Jeg har jo ofte følt litt på at jeg virkelig må imponere med et eller annet (som jeg ikke har..) for å gjøre opp for at jeg har vært ute av arbeidslivet i så mange år. Som at det er min feil at jeg ikke har klart å fungere i arbeidslivet, som at jeg har valgt å ligge hjemme med vondt i stedet for å gå på jobb. Her kjente jeg ikke på det at jeg måtte imponere i det hele tatt, det var nok at jeg var meg selv med alle mine smerter og alle mine år ute av arbeidslivet.

For det er det som er historien min, jeg har levd i snart syv år med ganske heftige smerter i hode og ansikt. Såpass heftige at jeg til tider blir liggende i senga med smerteanfall i opptil tre døgn. Det er ikke migrene, men det har mange likheter med det likevel. Jeg har vært gjennom utallige utredninger og behandlinger, prøvd medisiner og smertestillende i hopetall, i tillegg til at jeg har vært gjennom en berg og dalbane av negative tankemønstre og alt annet som følger med i et liv med smerter. Jeg har vært gjennom arbeidstrening, og til slutt var jeg altså klar for å bli ordinær arbeidssøker. Eller, kanskje ikke helt ordinær, for jeg har jo tross alt mine utfordringer når det kommer til jobb. Jeg har dessverre ikke blitt smertefri (enda..), og jeg er derfor stabilt ustabil. Med andre ord, ikke attraktiv i jobbsammenheng i det hele tatt.

Jeg har hatt lyst til å skrike det ut så mange ganger, at jeg er flink og at jeg kan brukes til noe i jobbsammenheng selv om jeg til tider lever med vondt. Jeg rakk å ta fagbrevet som Barne- og ungdomsarbeider før jeg ble alt for dårlig, og i 2014 tok jeg Administrativ Koordinator ved eCademy fagskole for å ha litt mer å gå på i jobbsammenheng. Samtidig så spiller det egentlig ingen rolle hva jeg har utdannet meg til, for så lenge jeg er så ustabil, så er det ingen som vil ha meg uansett. Trodde jeg hvertfall.. Helt til jeg kom til CoWorx.