For noen uker siden var det påskeferie. Yes, tenkte de fleste. Faen, tenkte jeg.

Jeg så ikke helt poenget i å ha en hel uke fri når jeg akkurat hadde begynt å jobbe. Jeg visste jo hva som kom til å skje, for jeg er ikke alltid så snill med meg selv. Min første tanke når jeg kom hjem fra jobb den tirsdagen var at jeg nå hadde en hel uke til disposisjon. En hel uke hvor jeg hadde tid til å ha vondt. Det rakk ikke bli mer enn torsdag før jeg selvfølgelig ble dårlig, og i senga lå jeg helt til søndagskvelden. Det var på en måte deilig å være dårlig når det eneste jeg gikk glipp av var en dag eller to med fint vær, men samtidig så føltes det helt meningsløst å ligge der. Hva er egentlig poenget? Hvorfor vil jeg meg selv så vondt om og om igjen?

Så var ferien over da, og alle spurte om jeg hadde hatt en fin påske. Ja, svarer jeg. Jeg er ikke noe glad i å prate om det vonde, som dere kanskje har skjønt så synes jeg det er enklere å skrive om det. For på et eller annet vis må jeg få det ut, alle tankene og følelsene rundt smertene som etter hvert bygger seg opp. Noen ganger velger jeg å fortrenge det, men det er ikke særlig effektivt. Samtidig så ser jeg ikke poenget i å prate så mye om det, for når jeg ikke har vondt så er jeg jo mest interessert i og bare ha det greit. Nyte følelsen av å føle ingenting.

Også tenker jeg ofte, hvor ærlig skal man egentlig være? Og med hvem? Jeg er jo stort sett som en åpen bok hvis noen spør, men det kommer jo an på om noen spør fordi de faktisk har lyst til å høre det ærlige svaret. For ofte er det jo sånn at man i forbifarten spør om noen har hatt en fin ferie, helg, eller hva enn det måtte være, og man forventer jo på en måte et positivt svar i retur. Gjør man ikke? Dessuten så har jeg ikke lyst til å plage noen med alle mine vonde tanker, for det er jo ingen som kan hjelpe meg uansett. Sånn bortsett fra meg selv da. Jeg, som er min egen verste fiende.

Ukene etter påske har ikke vært like fine som ukene før, og det er jo sånn det er. Opp og ned, vondt og ikke vondt. Det å våkne med vondt har nesten blitt rutine for meg, men det å starte dagen med vondt kommer jeg nok aldri til å akseptere. Det å skulle starte dagen med å måtte fortrenge smerter er til tider veldig tungt. Alt jeg har lyst til er å legge meg ned å sove, og til tider så har jeg aldri lyst til å våkne igjen heller. Men så er det jo sånn da at jeg har alt å tjene på å jobbe med meg selv på innsiden, oppfordre meg selv til å tenke at dagen bare kan bli bedre. Noe den ofte også gjør heldigvis. Før jeg begynte å jobbe så hadde jeg nesten ikke motivasjon til å starte dagen hvis jeg våknet med veldig vondt, og du kan jo bare tenke deg hvor mange dager og døgn jeg har tilbrakt i senga nettopp på grunn av det. Vi trenger alle noe som motiverer oss til å starte dagen, komme oss ut, og gjøre ting så bra som det kan bli. Den motivasjonen har jeg garantert funnet i det å gå på jobb, så dager og døgn i senga er allerede redusert – og mer redusering er rett rundt hjørnet. Forhåpentligvis.