Barn. Vi har alle vært ett, og mange av oss er det fremdeles når julegavene skal åpnes på julaften. Mange velger å få selv, noen velger å ta vare på noen andres. En fin liten andel gjør begge deler. Barn, de er fortiden – nå tiden og fremtiden. Men hvem er det som svikter når barn ikke har det så bra? De voksne. Når er det de voksne svikter mest? Når de tier. Her er historien til noen som ikke vil tie mer.. 

En oppvekst preget av fysisk og psykisk mishandling, et barn som har bodd i flere hjem enn hun kan huske, og voksne som både så og visste, men som ikke sa noe. En historie om tre søsken, hvor den ene ikke lever lenger. Mona lever, og Mona valgte å bruke det til noe bra. Hvem er vel flinkere til å hjelpe barn som trenger det, enn noen som har opplevd å trenge hjelp selv? Hun har opplevd det alle leser om, og er likevel en av de mest oppegående damene jeg vet om. I 2012 startet hun Minos sammen med noen andre, og i 2013 overtok hun som daglig leder. Minos er et ideelt selskap og en sosial entreprenør hvor målet er å forebygge selvmord i tillegg til å bedre barn og unges psykiske helse. Vi kan ikke tie lenger, vi må åpne øynene og vi må hjelpe. Sammen. 

Minos har utviklet et system som heter OKEI. Målet er å gjøre dette systemet tilgjengelig for alle voksne som jobber med barn i det daglige. Et system hvor man helt fra første bekymringsfulle tanke får hjelp på veien videre. Et system som gjør at alle må dokumentere og som derfor tvinger oss til å gjøre jobben som er så viktig. Kanskje den viktigste av alle, nemlig å hjelpe barn som ikke har det bra. Det er vanskelig som voksen å skulle være den som tar opp et såpass sårt tema som for eksempel omsorgssvikt, men det er vanskeligere å være det barnet som opplever det. Vi voksne må være modigere, vi må stå sammen og vi må tørre å være den stygge ulven som setter dette på dagsorden. 

Det er farlig å svikte på dette området. Såpass farlig at mange har valgt å avslutte sitt eget liv fordi ingen gjorde noe. Vi må ha retningslinjer på dette, og vi må slutte å bagatellisere disse problemene som vi ofte gjør. Et barn med adferdsvansker er jo ikke født sånn, eller? Personlig så har jeg vanskeligheter med å skjønne hvorfor dette systemet ikke er tatt i bruk av alle som trenger det, for hva er egentlig viktigere enn barn? Lite, eller kanskje ingenting. Vi kan ikke se hva som skjer bak husveggene til folk, men vi kan ta tak i det vi ser. En gang for mye er bedre enn en gang for lite. En gang for mye kan redde et liv. En gang for lite kan ta et. 

Mona som sprudler når hun prater, engasjert som få og noen du aldri ville skjønt historien til hvis hun ikke sa det. Mona som velger å drive Minos hver eneste dag for at barn skal få det bedre, for at vi som voksne skal kunne ha bedre sjanser til å redde de som trenger det. Mona som har et budskap til alle oss som kanskje har vurdert å sende en bekymringsmelding en gang eller to, – vær modige. 

En gang for mye er bedre enn en gang for lite. Husk det.