
Så der satt vi, og jeg følte meg såpass avslappet at alle mine 73 000 katastrofetanker ble overdøvet av 2 positive. Den ene var at her kan jeg være meg selv, og den andre var at her får jeg faktisk lov til å ha arbeidspraksis. Ikke bare får jeg lov, men jeg er faktisk mer enn velkommen også. For det tok faktisk ikke så mange minuttene før det var avklart, og det var nok et vendepunkt for meg som jeg kommer til å huske i mange år fremover. Jeg har tenkt på denne dagen i mange år, dagen hvor jeg helt på ordentlig vender tilbake til arbeidslivet. Jeg fikk spørsmålet om jeg ville tenke på om dette var rett for meg, og jeg som til vanlig overtenker enhver situasjon (også en av mine negative egenskaper..), følte ikke behovet for å tenke i det hele tatt. Ingenting var mer riktig for meg enn dette.
Dagen etter var jeg klar for min første arbeidsdag, og jeg kjente på litt nerver. Første dagen i ny jobb er jo ikke noe gøy, man blir liksom bare gående etter folk å irritere de fordi man spør om alt mulig rart. Jeg har alltid følt meg ubrukelig på nytt sted, og jeg har nesten uten unntak endt opp med smerter etter endt arbeidsdag fordi jeg har vært så anspent. Vel, her skulle jeg få meg en helt annen erfaring.
Igjen så snubler jeg inn døren, og der treffer jeg et herlig vesen som tok meg i mot med åpne armer. Bokstavelig talt, for her snakker vi klem. En god klem. Jeg har aldri følt meg så velkommen noensinne, og jeg har aldri hatt en bedre første dag enn det jeg hadde i CoWorx, takket være denne herlige damen med de gode klemmene. Og selvfølgelig takket være resten av gjengen (vi snakker mange..) som alle ville hilse på og ønske meg velkommen. Jeg skal være såpass ærlig å si at jeg ikke fikk med meg så mange navn, jeg var mest opptatt av å uttale mitt eget ordentlig. Ikke det at det er så vanskelig at man trenger konsentrasjon for å gjøre det, jeg heter tross alt noe så enkelt som Christine, men du vet. Alt kan skje.
Klumpen jeg hadde hatt i magen når jeg sto opp var borte for lenge siden, og jeg hadde faktisk en helt smertefri dag. Det er ganske unikt i mitt liv, på en dag med så mange nye inntrykk. Det føltes helt fantastisk, og jeg følte at det ikke var fortjent. Det var på en måte for godt til å være sant. Etterhvert som dagene har gått, har jeg innsett at det ikke var for godt til å være sant. Det er rett og slett sånn det er på CoWorx, et arbeidsmiljø som er helt fantastisk. Etter endt arbeidsdag gikk jeg hjem med et smil om munnen, og mer energi enn jeg har hatt de siste syv årene til sammen (jeg tuller ikke..), og når kvelden nærmet seg så var det tid for fest. For hvem reiser ikke på fest med 70 mennesker som man har kjent i ca. et kvarter? CoWorx skulle feire 1 år, og jeg var invitert.