Er jeg fanget, eller liker jeg å være her i kroppen min? Kroppen min som gir meg så mye smerter, smerter jeg har blitt helt avhengig av å kjenne på. Ikke avhengig fordi jeg liker å ha vondt, men avhengig fordi noe ikke er som det skal hvis jeg ikke har det. For syv år siden var det omvendt. For syv år siden skjønte jeg ikke hva som skjedde, fordi det skjedde så mye. Angsten, og disse smertene kom som kastet på meg nesten samtidig. Var det tilfeldig? Kanskje. Neppe. Mest sannsynlig ikke. Jeg hadde aldri hatt angst før, og det tok noen år før jeg skjønte at det var det jeg kjente på. Smertene, de kom litt ut av intet. Det føltes hvertfall sånn da, selv om jeg ser i ettertid at det kanskje hadde bygget seg opp over tid. Lang tid. Flere år.

Jeg var en utrolig stresset person, kanskje ikke sånn at du kunne se det på utsiden, men jeg kjente det på innsiden. Det er egentlig nøkkelordet her, innsiden, jeg kjente det på innsiden men ingen kunne se det. Jeg var, og er enda ekspert på å holde følelsene mine for meg selv. Spesielt sinne, det holder jeg for meg selv. Jeg biter det liksom i meg av en eller annen grunn. Det samme gjelder alt som er trist, jeg hater å grine foran andre. Jeg griner helst for meg selv, men det er ikke så ofte det heller lenger. Ofte tenker jeg at jeg bare er sånn som person, og at det må jo være greit. Noen liker å vise alle sider av seg selv til enhver tid, jeg liker best å holde kortene tett inntil brystet. Jeg vil ikke at noen skal kjenne meg like godt som jeg kjenner meg selv. Det føles så privat på en måte, det er jo tross alt mitt.

Likevel velger jeg av og til å dele mine innerste tanker, som regel i form av skriving. I dag velger jeg å dele i form av musikk. En sang hvor jeg synger om mine innerste tanker, hvor jeg så godt jeg kan prøver å beskrive hvordan det er å leve med vondt.

Syv år av livet mitt oppsummert på fire minutter.