I går var det verdensdagen for psykisk helse. I dag er det bare en helt vanlig søndag. Hvertfall for de aller fleste. Men, for mange er hver eneste dag en kamp mot sin egen psykiske helse, og vi er helt nødt til å sette fokus på dette hver eneste dag året rundt. Ikke bare i går, og på samme dato neste år. Hver dag.

Det er mange grunner til at vi nå i høst har valgt å sette fokus på dette med psykisk helse, og en av de er at mange gründere ofte møter den berømte veggen. Den veggen ingen har lyst til å møte, men plutselig er den bare der – rett foran deg. Det stopper, og du kommer ikke lenger. Du hadde en drøm, og du valgte å følge den. Så hvorfor er du ikke da lykkelig? Jo, nå skal du høre.

Motivasjonen og pågangsmotet var større enn aldri før, det står respekt av å tørre å skille seg ut i mengden. Du tar sjanser, du skaper din egen arbeidsplass, og kanskje noen andre sin også. Ideen er god, såpass god at dette kommer til å bli som en dans på roser. Og det gjør det nok også, men det du kanskje ikke tenkte på er at hver eneste rose, den har torner. Det er uunngåelig å ikke tråkke på noen av de, kanskje du til og med tråkker på alle. Når tornene blir mer merkbare enn selve rosebladet, det er da veggen nærmer seg. Ofte med stormskritt.

For det ER beintøft å være gründer, både økonomisk og psykisk. Veien er lang, den er kostbar og slitsom. Du jobber mer enn aldri før, men tjener mindre. Kanskje så lite som ingenting. Men hvorfor? Fordi det florerer av gode ideer der ute, og ikke alle kan slå røtter. Det er så utrolig mange ting som spiller inn. De fleste ønsker å gjøre alt alene, det å klare seg selv var jo hele poenget. Men dessverre så funker det ikke sånn. Statistikken for de som har flere med seg på laget er langt lysere enn for de som er alene. Men selv ikke de som er sammen om alt har en spesielt oppløftende statistikk. Det er leit, dumt og kjedelig, men statistikken lyver ikke. De aller, aller fleste går konkurs før det har gått fem år.

Da føler man seg mislykket, hvorfor var jeg SÅ dum at jeg tok den sjansen? Fordi du hadde en drøm, og du turte å følge den. Det må vi aldri slutte med. For selv om statistikken er som den er, er det jo selvsagt ikke umulig at du blir en av de som faktisk lykkes. Vi må ikke glemme at folk lykkes, og du kunne jo vært en av de heldige. Men du var dessverre ikke det denne gangen. Alt håp er ute, eller.. er det egentlig det? Nei, men det føles likevel sånn. Og følelsene til folk skal vi ikke tulle med. Alle har rett til å føle det de føler.

Så, hvordan kommer man seg opp når man er lenger nede enn det man trodde var mulig å komme? Vi må snakke om det. Vi må tørre å dele både tanker og følelser. Slik ufarliggjør vi det. For plutselig oppdager du at du ikke er alene, det er mange med deg. Du skimter håp fordi du snakket med noen som har vært der du er i dag, men som ikke er der lenger. De kom seg ut av depresjonen, de kjempet seg opp igjen. Fordi noen den gang ga de det samme håpet som du nå blir gitt. Vi trenger ikke mer enn et lite håp for å kunne begynne på veien ut av det vonde som vi kjenner så veldig på.

Vårt ønske er at vi skal bli flinkere til å dele, vi ønsker åpenhet selv om det gjør vondt. Vi ønsker å bli mer bevisste på hvor tøft gründerlivet faktisk er for mange, og det betyr at vi må begynne å snakke om det. Vi må hjelpe hverandre, vi må ha forståelse, og vi MÅ tørre å spørre hvordan de rundt oss har det. Og vi kan bare håpe på ærlige svar. Det er det eneste vi alltid trenger, et lite håp. Enten det er å få, eller å gi❤️