Ni måneder har gått siden jeg kom inn på CoWorx for første gang. Ni måneder har gått siden jeg fikk beskjed om at dette var en praksisplass som ikke kunne bli til jobb. Tre og en halv måned har gått siden jeg startet for meg selv. Tre og en halv måned har gått siden praksisplassen som ikke kunne bli til jobb, ble til nettopp det. Men det føles ikke sånn. Det føles som om jeg både har vært her for alltid, og som om jeg akkurat begynte på en gang hvis det i det hele tatt er mulig. Det føles som for alltid fordi det føles som hjemme, trygt og fint. Det føles som om jeg akkurat begynte fordi det er utfordrende, spennende og alltid noe nytt. På bare tre og en halv måned har jeg fått så mye å gjøre at jeg nesten ikke har mer kapasitet, et luksusproblem for noen som akkurat har startet for seg selv. Jeg føler meg heldig.

Vi hadde julebord forrige fredag, og det tok meg rett tilbake til den første festen jeg var på sammen med de som sitter på huset her. Det er umulig å beskrive det samholdet som eksisterer her, for det må enkelt og greit bare oppleves. Jeg gikk hjem fra jobb på fredag når klokken var halv fire, og to timer seinere var jeg tilbake og klar for julebord. Eller, klar og klar.. Jeg hadde sovet i kun to timer natten før, så jeg var vel ikke helt klar men. Så møttes vi da, vi som hadde sett hverandre bare noen timer tidligere, men nå var det annerledes. Nå var det jo tross alt fest. Klemmer og fine ord ble utvekslet, og kvelden var såpass vellykket at jeg helt glemte bort at jeg kun hadde sovet i to timer natten før. Jeg var hjemme halv fire, med et hode stappfullt av nye minner. Minner for livet.

Det er rart å tenke på alt som har skjedd siden jeg åpnet døren inn her for første gang. Jeg har fått drømmejobben, et ansvar jeg av og til føler meg litt for uerfaren til å ha – men det går fint. Jeg lærer mens jeg går, og det er jo sånn man utvikler seg. Noe av det beste med å sitte her er alle menneskene man treffer, både de som sitter her fast og de som er innom på arrangementer. Det er lærerikt, og nettverket man etter hvert får er det som i dag gjør at jeg etter så kort tid har såpass mye å gjøre. Følelsen av å være en del av noe er fin å kjenne på, selv om jeg for å være helt ærlig føler at det er litt ufortjent. Hvorfor var jeg så heldig? Eller, hvorfor er jeg så heldig? Tilfeldigheter kanskje.

Jeg har fått tilbakemeldinger på at det settes pris på at jeg er så åpen og ærlig når jeg skriver, og derfor så tenker jeg å avslutte med en litt åpen og ærlig sannhet. Dette har vært det beste året noensinne med tanke på jobb, mulighetene jeg har fått er større enn jeg noen gang turte å drømme om. Men, ellers i livet så har ikke ting vært så enkelt. Vi opplever jo alle at ting er vanskelig til tider, og det har føltes rart at de to har kollidert. Det beste og noe av det verste på en gang, det setter i gang en berg og dalbane av følelser. Og noen ganger så tenker jeg at det er en mening med alt, for hvis jeg ikke hadde hatt dette stedet å komme til de siste månedene så vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort. Det å kunne gå inn her hver morgen, smile og late som at alt er helt i skjønneste orden har vært helt herlig. Jeg tror vi trenger å late som av og til, og vi trenger å føle at vi er en del av noe. Vi trenger å føle at vi er en del av noe som er større enn oss selv, og det er følelsen jeg får hver dag jeg går inn dørene på jobb. Jeg kan ikke få sagt det nok ganger, jeg er heldig.