Du får en telefon fra en bekjent som lurer på om du har lyst til å ta inn ei jente i arbeidspraksis, hun har nemlig vært ute av arbeidslivet i seks år og trenger noe å gjøre. Hva tenkte du da egentlig? Jeg hadde hvert fall lurt på hvorfor denne jenta ikke hadde jobbet på seks år. Hva er det egentlig som forhindrer en relativt ung person fra å jobbe? Med andre ord, jeg hadde blitt skeptisk. Mange var skeptiske før deg. Du var ikke.

Jeg personlig fikk en telefon fra min usedvanlige effektive veileder om at jeg skulle møte opp her på huset den og den dagen. Jeg var selvfølgelig dårlig den dagen jeg skulle møte, og tenkte at sjansen min sikkert røyk der. Hva slags person er dette som ikke en gang kan komme på intervju som avtalt? Heldigvis fikk jeg en ny sjanse, og siden har jeg fått mange. Hele veien har jeg fått muligheten til å gjøre nye ting, muligheten til å vise at jeg faktisk er relativt oppegående og normal de dagene hvor jeg ikke har vondt. Jeg gikk fort fra å bare ha en knagg til å henge jakka på, til å ha min egen pult – til å ha mitt helt eget kontor.

Det tok ikke mange ukene før jeg bestemte meg for at jeg ville starte for meg selv. Miljøet her på huset var så inspirerende at selv min dystre side ble motivert. Tanken på å bli uføre hadde jeg brukt lang tid på å godta, og nå kunne jeg bare skrinlegge hele greia. Det var ikke aktuelt lenger, for mulighetene jeg både så og fikk her var så store at jeg fort forsto at jeg faktisk kunne passe inn i arbeidslivet likevel. Fokuset hadde hele tiden vært at jeg ikke passet inn i en 08-16 jobb, men må alle ha en 08-16 jobb egentlig? Det er dumt at jeg ble vurdert uføre bare fordi jeg ikke klarer å fungere i en vanlig jobb, for sannheten er jo det at jeg fint kan klare å jobbe fullt så lenge jeg kan styre arbeidstidene mine selv. Som regel jobber jeg på dagen, av og til jobber jeg også kvelder og netter. Men gjør det noe egentlig?

Jeg var på mitt aller siste NAV møte forrige uke, og tilbudet lå på bordet. Tilbudet om gradert uføre lå der rett foran meg, men jeg takket nei. Er det økonomisk lurt av meg å takke nei? Kanskje ikke, men på alle andre måter så er det faktisk den beste beslutningen jeg noen gang har tatt. Nå er det bare meg og meg selv. Og deg da, som aldri sluttet å gi meg sjanser. For et halvt år siden så hadde jeg innfunnet meg med at jeg kom til å bli gradert uføre, og forrige uke kunne jeg med verdens beste samvittighet takke nei til nettopp det. Ikke bare har jeg funnet en jobb som fungerer for meg og min helse, men jeg har funnet en jobb jeg virkelig trives i. En jobb jeg ville hatt uansett hvor smertefri jeg hadde vært. En jobb som faktisk har økt livskvaliteten min så til de grader.

Kanskje du var litt skeptisk den dagen du fikk en telefon om at noen trengte et sted å ha arbeidspraksis. Kanskje du ble mer skeptisk når jeg ikke møtte opp til intervju. Uansett hva du var, så ga du meg en sjanse – og den sjansen åpnet en helt ny verden for meg. Å gå fra nesten uføre til selvstendig næringsdrivende bare fordi du hadde troa på meg sier alt om deg og enda mer om CoWorx. Her får alle en sjanse, og mennesker som får nettopp det har en tendens til å vokse. Jeg gleder meg til jobb hver eneste dag, og i begynnelsen trodde jeg at det var fordi det var nytt. En ny hverdag liksom. Etter et halvt år forstår jeg at det ikke er derfor. Jeg er heldig.