Denne artikkelen er skrevet av advokatene Stig Strand og Anders Lindseth

Innledning

En god finansieringsplan vil for mange oppstartsselskaper være viktig for å lykkes. I denne forbindelse er det nødvendig å skape et så klart og realistisk bilde som mulig av selskapets kostnader, inntjeningsmuligheter og hvor mye kapital som er nødvendig for å nå selskapets mål (på kort eller lang sikt). Det finnes ulike former for finansiering av selskaper. I denne artikkelen skal vi se nærmere på egenkapital og lån.

Egenkapital

For aksjeselskap oppstiller aksjeloven et minstekrav til aksjekapital på 30000 kroner. De fleste er imidlertid, i alle fall på noe sikt, avhengig av ytterligere kapital.

Egenkapital tilføres et selskap enten ved at det skapes et overskudd i selskapet, eller ved at selskapet tilføres kapital for eksisterende eller nye aksjonærer. Slik tilførsel av egenkapital skjer ved (også omtalt som emisjon), og er nærmere regulert i aksjeloven kapittel 10.

Ofte er situasjonen at gründeren har investert det vedkommende har mulighet til, men at selskapet likevel har behov for ytterligere kapital. Egenkapital må da eventuelt skaffes til veie fra eksterne investorer. Dette kan være venner og kjente, andre privatpersoner, selskaper mv.. Investorer vil da tegne aksjer i selskapet ved å foreta en innbetaling av aksjeinnskudd (normalt kontanter) til selskapet. Det er altså selskapet og ikke gründeren som får tilført slik kapital fra investorer.

Hvor stort eierskap/antall aksjer investoren skal få vil normalt bero på en forhandlinger mellom partene (gründer og investor). Det er da naturlig å ta utgangspunkt i antatt verdi på selskapet forut for kapitalinnskuddet fra investoren og hvor mye kapital investoren er villig til å skyte inn i selskapet.

Når eksterne investorer skal inn med kapital i selskapet er det også fornuftig at gründeren forsøker å danne seg et bilde av hva som er investorenes intensjoner. Noen investorer ønsker kun å bidra med kapital og for øvrig være en passiv eier, mens andre kan ønske å ta en aktiv del i utviklingen av selskapet, for eksempel ved å involvere seg i strategi, daglig drift og som styremedlem. Det er i denne forbindelse også viktig at gründeren på forhånd har tenkt gjennom hva slags investor man (helst)
ønsker. Det vil også kunne være fornuftig å inngå en aksjonæravtale med investoren som en ny medaksjonær. Vi kommer i en egenartikkel tilbake til aksjonæravtaler.

Lån og kreditter

Dersom man ikke ønsker eller lykkes med å skaffe tilveie egenkapital, kan en løsning være at selskapet låner penger. Dette kan for eksempel være fra gründeren selv, fra venner og kjente eller fra bank. For mange oppstartsselskaper kan det imidlertid være vanskelig å få lån i en bank.

En fordel med å yte selskapet lån fremfor å skyte inn egenkapital er at det er enklere å få tilbakebetalt et lån (forutsatt at selskapet har midler til å tilbakebetale med) enn å få tilbake kapital som er skutt inn
i selskapet som egenkapital. Forutsatt at selskapet har økonomi til det, så er utgangspunktet at et lån kan tilbakebetales når som helst (dog avhengig av hvordan dette er regulert i låneavtalen). Egenkapital er derimot kapital som innskyteren har overlatt til selskapet (mot å få aksjer) og hvor man må følge
aksjelovens regulering for utdeling av kapital enten som utbytte eller ved nedsetting av aksjekapitalen. Både utbytte og kapitalnedsettelse krever beslutning fra generalforsamlingen og hvor enkelte vilkår må være oppfylt.

En fordel med egenkapital fremfor lån er at selskapets balanse vil være “sterkere” ved egenkapitaltilførsel. Dette kan være en fordel i forbindelse med samhandling med tredjeparter, typisk kunder og leverandører som vil kunne sjekke selskapets balanse for å undersøke soliditeten. Det samme gjelder ovenfor banker dersom man skal forsøke å få banklån.

Som en mellomløsning mellom et vanlig lån og egenkapital finnes “ansvarlige lån”. Sammenlignet med et vanlig lån innebærer et ansvarlig lån at långiveren godtar å stå tilbake for alle andre kreditorer (typisk andre långivere, leverandører, mv.). Dersom selskapet blir ute av stand til å dekke sine forpliktelser, skal alle andre forpliktelser som selskapet har dekkes før långiveren av det ansvarlige lånet får dekning for sine krav etter låneavtalen. I denne sammenheng vil derfor et ansvarlig lån tilnærmet være å anse som egenkapital.

Bakgrunnen for å velge å yte et ansvarlig lån i stedet for et vanlig lån vil normalt være å bedre selskapets kredittverdighet og øke selskapets mulighet for å få andre lån. For eksempel vil en bank normalt forutsette at et lån som gründeren har gitt til selskapet skal ha prioritet etter banklånet. Som ved et vanlig lån unngår man å møtte følge aksjelovens regler knyttet til egenkapital (slik beskrevet ovenfor), og det kan derfor gi mer fleksibilitet å yte et ett ansvarlig lån fremfor å øke egenkapitalen i selskapet.

Særlig om sikkerhetsstillelse

I tillegg til å vurdere selskapets betalingsevne av et eventuelt lån, er det svært ofte helt sentralt for en bank å få sikkerhet for rettidig betaling av renter og avdrag. Dersom selskapet ikke selv har tilstrekkelig med eiendeler som banken kan ta sikkerhet i, vil banken normalt kreve at selskapet stiller
sikkerhet på annen måte. Det mest nærliggende er å kreve en garanti/kausjon fra aksjonæren/gründeren personlig.

Garanti og kausjon er begreper som ofte benyttes om hverandre, og som i denne relasjonen går ut på det samme. En kausjon (eller garanti) vil i dette tilfellet være en avtale mellom banken (som kreditor/långiver) og gründeren (som kausjonist/garantist) om at vedkommende stiller seg ansvarlig for at selskapet oppfyller tilbakebetalingsplikten i låneavtalen. Dersom selskapet misligholder lånet, må gründeren som kausjonist selv tilbakebetale lånet. Gründeren blir altså medansvarlig for å innfri
lånet ved forfall dersom selskapet ikke kan eller vil gjøre det selv.

I norsk rett skiller man hovedsakelig mellom to typer kausjoner – simpel kausjon og selvskyldnerkausjon. Ved simpel kausjon innestår kausjonisten/garantisten kun for låntakers (selskapets) manglende betalingsevne. Banken kan da ikke kreve at kausjonisten tilbakebetaler lånet før banken har forsøkt å inndrive lånet fra selskapet (låntaker) uten å lykkes. Det vil si at banken må ha tatt rettslige skritt for å inndrive gjelden, og på den måten eventuelt konstatere at selskapet ikke kan gjøre opp for seg.

Ved en selvskyldnerkausjon hefter kausjonisten også for låntakers manglende betalingsvilje. Banken vil ved en selvskyldnerkausjon kunne kreve betaling av kausjonisten straks banken kan dokumentere at lånet er misligholdt, og behøver ikke først å ta rettslige skritt.

Det kan også være at banken krever at aksjonæren/gründeren yter realkausjon (også kalt tredjemannspant). Dette innebærer at aksjonæren/gründeren må stille sine eiendeler som sikkerhet, typisk egen bolig (dersom den ikke allerede er pantsatt fullt ut). I et slikt tilfelle kan banken, dersom selskapet misligholder lånet, i ytterste konsekvens kreve boligen tvangssolgt.

Felles for situasjonene der aksjonæren/gründeren stiller sikkerhet for selskapets lån – enten ved kausjon eller pant i bolig – er det det er svært viktig at aksjonæren/gründeren på forhånd tenker nøye gjennom sikkerhetsstillelsen og hvilke konsekvenser det kan ha for vedkommende personlig dersom selskapet ikke har mulighet til å betjene lånet.