Jeg sover lenge, bruker ekstra god tid på å komme meg ut av huset, og med målrettede skritt beveger jeg meg mot CoWorx. Det er lite folk å se ute, men sol fra skyfri himmel. Jeg tar i dørhåndtaket jeg har tatt i så mange ganger de siste tre årene. Men aldri før har jeg vært så bevisst på at hendene mine nå kan være fulle av noe som kan skade andre. Jeg går inn i heisen, trykker på knappen som tar meg til 3. etasje, og repeterer for meg selv at jeg er NØDT til å vaske hendene mine før jeg tar på noe som helst annet. Heisdørene åpner seg, og selv om alt ser helt likt ut som det gjorde for to uker siden, er ingenting som før. Det som for to uker siden var en drøm, har nå blitt til et mareritt.
Det begynte, som for de fleste, med at en leste litt om dette viruset i avisene. Dette viruset som skulle være mer smittsomt og dødelig enn en vanlig influensa. Det var fjernt, og en tenkte vel at det kom til å forsvinne like fort som det kom. Det ville ikke ramme oss, vi bor jo tross alt i Norge. Men da det gikk fra å være rundt 100 som var smittet i Norge til å bli over 400 på bare en liten uke, da tror jeg alvoret begynte å synke inn for mange.
Det er ikke unormalt at vi liker å tenke at det verste ikke rammer oss selv, kun andre. Nå forstår vi at det ikke er slik likevel. Hverdagen som vi vanligvis er så kjent med, er nå alt annet enn den pleier å være. Mange er isolert, enda flere er i karantene. Vi som ikke er hverken det ene eller det andre, skal likevel holde oss borte fra andre mennesker så langt det lar seg gjøre. Vi skulle gå fra å se hverandre hver dag, fra å hilse og klemme – til å nesten ikke kjenne hverandre. Hvert fall føltes det litt slik.
Likevel, det er en høyst overkommelig utfordring. Vi skal ikke i krig, vi skal ikke sulte, vi skal ikke kjempe. Vi skal bare ikke se hverandre på en liten stund. Vi skal hindre smitte. Kanskje ikke fordi det er så farlig for oss å bli smittet, men for mange kan det å bli smittet bety slutten på livet. Jeg er helt sikker på at de fleste av oss kjenner noen dette kan være farlig for. Om ikke så kjenner vi kanskje noen som kjenner noen. Kanskje barnet til kollegaen din har diabetes, kanskje kusina til bestekameraten din har astma, kanskje bestemoren din er 90 år, og har kols. Egoisme er sunt til en viss grad, men i disse korona-tider er egoisme alt annet enn.
Vi kan spøke med det, le av vitsene vi leser på nett. Og det er sunt. Men etter at latteren har lagt seg, og smilet visner – da må vi huske på at det er NÅ det gjelder. For jo flinkere vi er som et vi akkurat nå, jo fortere kan vi få kontroll på situasjonen. Ja, det er dritt at konserten du har gledet deg til lenge er avlyst, og selv om alt du ønsker nå er å gi bestevenninnen din en god klem, så må det faktisk vente. Det beste oppi det hele er å huske på at dette er en unntakstilstand, og det kommer ikke til å være sånn for alltid. Mest sannsynlig en stund, men ikke for alltid. Bandet du skulle se i sommer kan du se neste år, og klemmen du ønsker å gi, den kan du gi så mye du vil om du bare venter litt.
Vi skal være glade for at vi opplever dette i 2020, med den teknologien som finnes i dag. Vi kan se hverandre når vi snakker i telefon, vi kan ha fest i hver vår stue med vennene våre via skjerm. Vi må rett og slett bli kreative, gjøre hverdagen som vi var så vant med over til noe annet, til noe bra. Det burde vi faktisk klare. Det skal vi klare.
Det er smertelig klart for oss at mange gründerbedrifter går konkurs i disse dager, at jobben de har jobbet så hardt for å få ha, over natten blir borte. Usikkerhet rundt økonomi kan gjøre enhver deprimert. Alt føles meningsløst. Alle timene, pengene, og tårene du har lagt ned i ditt eget verk føles forgjeves. Det er en helt surrealistisk situasjon vi nå opplever, og konsekvensene er store. Noen mister jobben sin, noen mister et familiemedlem. Noen mister kanskje begge deler.
Det er ikke noe annet å si akkurat nå enn at vi må holde ut, gjøre så godt vi kan, prøve å tenke positivt. Vi må hjelpe hverandre, og tenke at vi står sammen om dette. Viktigst av alt er det at vi husker på at situasjonen vi er i nå er unntaket, IKKE regelen. Stay safe?