Skrevet av Anders Lindseth

Utgangspunktet i norsk rett er avtalefrihet. Det innebærer en grunnleggende frihet til å kunne inngå avtaler med hvem man vil om hva man vil. Begrensninger i denne avtalefriheten krever hjemmel i lov. Aksjeloven § 3-8 er en slik begrensning, hvor det oppstilles særskilte saksbehandlingskrav for avtaler av et visst omfang som inngås mellom et aksjeselskap og dets nærstående parter.

I denne artikkelen vil det gjøres nærmere rede for hvem som er underlagt disse særskilte saksbehandlingskravene, hvilke avtaler dette gjelder, samt hva slags saksbehandlingskrav som stilles.

Bakgrunnen for de særskilte saksbehandlingskrav

Det skal gode grunner til for å sette begrensninger i avtalefriheten. Når aksjeloven § 3-8 likevel gjør nettopp dette, så er det for å sikre at avtalen er i det aktuelle selskapets interesse, og for å verne eksterne og interne interesser i selskapet.

Eksterne interesser (typisk kreditorer) vernes blant annet ved at bestemmelsen skal hindre at det er et misforhold mellom ytelsene til aksjeeierens fordel på bekostning av kreditorenes dekningsmuligheter i selskapet. Interne interesser /typisk minoritetsaksjonærer) opplever på sin side beskyttelse blant annet ved at de særskilte saksbehandlingsreglene ivaretar det grunnleggende likhetsprinsipp om at alle aksjer gir lik rett i selskapet, for på den måten å forhindre at det forekommer skjult utdeling av selskapets verdier.

Hvem er underlagt de særskilte saksbehandlingsreglene?

De særskilte saksbehandlingskravene gjelder avtaler mellom selskapet og en aksjeeier, en aksjeeiers morselskap, et styremedlem eller daglig leder, samt nærstående til disse. I tillegg omfatter bestemmelsen også avtaler som inngås mellom aksjeselskapet og noen som handler etter avtale med noen av de forannevnte. Hvem som regnes som nærstående til disse defineres nærmere i aksjeloven § 1-5. I grove trekk regnes familien som nærstående, hvor tanken er at deres nærhet til de oppramsede aktørene tilsier at de bør identifiseres med disse. Også et annet selskap som er eid av en de nevnte personene anses som nærstående. En aksjeeier vil således ikke kunne omgå de særskilte saksbehandlingsreglene ved å la for eksempel ektefellen eller ektefellens aksjeselskap stå som part i avtalen med selskapet.

Hvilke avtaler er omfattet av de særskilte saksbehandlingsreglene?

Ikke alle avtaler mellom selskapet og selskapets nærstående parter er underlagt de særskilte saksbehandlingsregler. Utgangspunktet er at bestemmelsen gjelder dersom avtalen har en virkelig verdi som er større enn 2,5 prosent av balansesummen i selskapets siste årsregnskap.[1]  Dersom selskapet har en balansesum på NOK 1 000 000, så kommer altså bestemmelsen til anvendelse dersom selskapets ytelse etter avtalen er på mer enn NOK 25 000. Imidlertid, for å unngå at avtaler av relativt liten verdi skal måtte følge saksbehandlingsreglene, har lovgiver gitt et generelt unntak for avtaler hvor selskapets ytelse er under NOK 100 000. For avtaler under dette beløpet trenger man altså ikke å behandle avtalen iht. aksjeloven § 3-8. Merk imidlertid at det er markedsverdien som er avgjørende, dvs. den verdien som to uavhengige parter ville avtalt.

Et annet viktig unntak er at bestemmelsen ikke får anvendelse dersom avtalen inngås som et ledd i selskapets vanlige virksomhet, forutsatt at avtalen er inngått på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Hva som vil anses for å inngå i selskapets vanlige virksomhet vil variere fra selskap til selskap. En tommelfingerregel er likevel at dersom selskapet like gjerne kunne ha inngått avtalen med en utenforstående tredjemann, så faller avtalen utenfor bestemmelsen. Det er også flere andre unntak fra bestemmelsen, men det vil føre for langt å skulle gå nærmere inn på hvert enkelt unntak i denne artikkelen. Vi nøyer oss derfor med å presentere de mest praktiske unntakene.

[1] For selskaper som er nystiftet i året er terskelverdien 2,5 % av summen av pålydende og overkurs på aksjene.

Hva slags saksbehandlingskrav stilles?

Dersom det inngås avtale mellom selskapet og en av dets nærstående parter, og avtalen er av et visst omfang, slik beskrevet overfor, kreves det at styret godkjenner avtalen for at den skal være bindende.
Dette gjøres ved at styret behandler avtalen i et styremøte og at et flertall av styrets medlemmer stemmer for avtalen.

Styret skal også sørge for at det utarbeides en redegjørelse for avtalen hvor man nærmere angir hva avtalen går ut på, hvem som er partene og grunnlaget for at bestemmelsen kommer til anvendelse. Redegjørelsen skal deretter bekreftes av revisor.

Videre skal styret avgi en erklæring om at avtalen er i selskapets interesse, at det er rimelig samsvar mellom verdien av det vederlaget selskapet skal yte og verdien av det vederlaget selskapet skal motta (ytelse og motytelse skal stå i samsvar med hverandre), og at kravet til forsvarlig egenkapital og
likviditet i aksjeloven § 3-4 vil være oppfylt. På den måten unngår man at aksjeeiere og andre av selskapets nærstående inngår gunstige avtaler med selskapet på bekostning av andres interesser i selskapet.

Etter at redegjørelsen og erklæringen er signert og datert av samtlige styremedlemmer, skal den uten opphold sendes til alle aksjeeiere med kjente adresser og til Foretaksregisteret.

Virkningene av brudd på saksbehandlingsreglene

En avtale som skulle vært godkjent av styret, men som ikke er det, er ikke bindende for selskapet. Dette gjelder likevel bare dersom selskapet kan godtgjøre at den annen avtalepart forsto eller burde ha forstått
at styret ikke har godkjent avtalen.

Konsekvensen av at avtalen ikke er bindende for selskapet er at de ytelsene som er levert skal tilbakeføres. Den som på selskapets vegne medvirket til avtalen, og som forsto eller burde ha forstått at avtalen ikke var bindende, er ansvarlig for at det som er oppfylt blir tilbakeført til selskapet. Det er kun
selskapet som kan påberope seg ugyldighet ved manglende godkjenning fra styret.

Avslutning

Dersom det skal inngås en avtale mellom selskapet og en person eller et selskap som er nevnt i bestemmelsen, så anbefaler vi at det gjøres en konkret vurdering av om den aktuelle avtalen er omfattet av aksjeloven § 3-8 og dermed må behandles i henhold til de nevnte saksbehandlingsreglene.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at herværende gjennomgang av bestemmelsen i aksjeloven § 3-8 er gitt på et helt overordnet nivå, og at det er hovedtrekkene som er omtalt. En vurdering av om bestemmelsen kommer til anvendelse må derfor ikke alene gjøres på grunnlag av denne artikkelen.